Thorvald Kristian Lunde (1864-1926) var sogneprest på Røros i tiden
1908-1918. Han beskriver på en fin og enkel måte hvordan Bergstaden
Røros ble til. Til tross for at presten ble på Røros i bare 10 år
bærer teksten preg av både kjærlighet og stolthet til Bergstaden.
Sangen het opprinnelig "Bergstaden" og var tilegnet Røros
Sangforening (4. eldste kor i Norge fra 1848).
Lunde var født på Lillehammer så det var ikke naturlig for han å
benytte dialekt.
Et kjent barnebarn av presten, venstremannen
Helge Seip har i
en artikkel i "Jul i Fjellheimen" 1994 skrevet at han var en
populær og folkekjær prest som var både musikalsk og en flink utøvende fiolinspiller. Seip avslutter artikkelen slik: ”Jeg tror ikke at jeg
gjør urett om jeg sier at hans hjerte framfor noe annet sted hørte
Røros og fjellfolket til”.
Karl Eugen Sundt Lund (1899-1981) mente at sangen burde ha sin egen
lokale melodi til erstatning for den benyttede melodien fra en
tysk drikkevise. Genial som komponist skape han derfor en ny melodi
som i rytme og toneverdi var nær beslektet med denne, og som nå er den offisielle.
K.E.S. Lund
er Bergstadens største musiker i nyere tid, med 160 komposisjoner og
80 arrangementer bak seg. Hans mest kjente komposisjon, frihetsmarsjen Svoboda (1941) er tilegnet Den Røde Arme. Originalnotene til denne er
oppbevart i musikkonservatoriet i Moskva.
I 1952 komponerte han marsjen "Det unge Norge",
som ble fellesnummeret i skolekorpsstevnet i Skien i 1956. Lund ble
invitert til å lede dette felleskorpset som til da var verdens største
med over 9500 musikere. For Lund ble nok denne oppgaven på Falkum stadion en uforglemmelig opplevelse.
Lund ble hedret med egen byste på 100-årsdagen
for sin fødsel, 12. februar 1999, og i samme forbindelse utga Kjell Haanes en
biografi om musikeren, "K.E.S. Lund
60 år i sangens og musikkens tjeneste".
Klikk på notearket, og du
kan spille av Rørossangen, sunget av Trondheim Vokalensemble, versene
1, 2 og 4:
Fjellet lå
i tider lange
tyst og øde natt og dag,
men i skjulte kobbergange
våknet drønn av hammerslag.
Ødets stillhet måtte flytte,
lydt lød livets glade kvad,
og med kobberverkets hytte
vokste frem vår egen stad.
Vilt kan
vinterstormen fare,
fokk og snedrev hvirle tett,
men den stille, høye, klare
vinterdag, hvor friskt og lett.
Viddens hvite, rene klæde,
sol på fjelle rad i rad!
Skinnende i vinterglede
er du skiønn vår egen stad.
Når de
milde sommervinde
vugger gjennom eng og kratt,
er det tomt på ”gaten” inne,
alt står
øde og forlatt.
På de gamle kjente stier,
under bjerkens lyse blad,
i de grønne seterlier
ferdes
nu den hele stad.
Hånd i hånd
vår beste tanke
vil vi vie til ditt vell,
og for deg skal hjertet banke
til vi når vår siste kveld.
År for år som tiden skrider,
sangen toner sterk og glad.
Hell og heder alle tider
følge deg, vår kjære stad.
|
|
|